Angelino`s tankeverden

Det er en stund siden nå…det skjedde helt plutselig og helt ut av det blå. Jeg var kommet i en ny rolle…en rolle som student- Psykiatrisk hjelpepleierstudent, og jeg arbeidet under praksis hvor jeg idag jobber som vikar, og som jeg også jobbet som vikar før jeg ble student.

Dagen er 15.02.2008. Det er min bursdag, og jeg kom på jobben, som vanlig, 30 minutter før rapporten skulle holdes av dagvaktene. Jeg visste ikke da hva som skulle treffe meg, eller at jeg skulle få oppleve en herlig opplevelse, jeg sent ville glemme. Det var langt fra min viten, og tanker, at idag skulle jeg bli møtt av henne.

15.02.2008 er dagen dette året jeg fylte 23 år. 23 lange år har jeg vandret på denne jord og opplevd mye smerte, glede, sorg og håp. Det er kanskje derfor jeg valgte å gå den retning jeg har gjort, ifht hvor jeg ønsker å jobbe og hvem jeg ønsker å hjelpe. Personlige erfaringer er det jeg baserer mitt faglige atferd på, men ikke på en slik måte at pasientene blir berørt av dem. En forståelse for hvordan det er å være innlagt, og en formidling av håp kanskje. Vel…jeg har ikke fasit svarene, verken på dette eller andre mange ting. Det er bare så naturlig for meg.

Jeg ble satt på en pasient som er i primærgruppen til mine kollegaer. Hun var på denne tiden skjermet fra resten av avdelingen pga hennes psykiske tilstand. Når hun mottar for mye ytre inntrykk fra avdelingen, blir hun dårligere enn det hun vanligvis er- det er derfor et forebyggende- og behandlende tiltak som blir iverksett når man iverksetter skjerming. På dette tidspunktet var pasienten grenseprøvende og kommanderende. Ikke henne som person, men hennes psykiske tilstand som på dette tidspunktet var regjerende i hennes sinn og væremåte. Det er instrukser for skjerming, instrukser som skal følges for å ikke gi pasientene ytre inntrykk, som lett kan overføres fra personalet som sitter på skjermingen. Det er ikke positivt for pasientene, for det kan forverre tilstanden deres.

Klokken nærmerer seg 17.00, og jeg har sittet godt over en halvtime hos pasienten. Vi har en avtale om at skjermingspersonalet skal sitte 1 time om gangen, så blir man avløst og har en time i miljøet hvor man skal fokusere på den andre pasienten man står på. På mange måter er det veldig kjekk ordning, men jeg vet ikke om dette kan bidra til å påvirke pasientens status- psykisk sett. Får man ikke inntrykk av dette også? Da klokken er slagen 17.00, meg og pasienten sitter på skjermingsstuen og tar en røyk sammen, tar hun opp hodet sitt og ser lenge på meg. Hun har et levende blikk i ansiktet og i øynene, noe jeg ikke hadde sett på lenge. Det var nesten som om hun ønsket å si meg noe, og det gjorde hun også…

Idet hun tar opp hodet sitt, plastrer et stort smil om ansiktet sitt, sier hun mitt navn. Det har aldri skjedd før, at hun har sagt mitt navn, selvom jeg ved gjentatte anledninger har presentert meg med navn, har hun ikke sagt det. Hun sier mitt navn og reiser seg opp og går mot meg. Hun har fortsatt smilet i ansiktet og det levende blikket i øynene. Jeg reiser meg også, for å vise en form for respekt, det er da hun sier ordene jeg sent vil glemme. Hun sier: “Robbie….du har bursdag idag. Du er 23 år gammel og jeg må få en klem av deg!”

Tårene mine begynte å renne nedover kinnet mitt, idet hun snur seg og går til plassen sin igjen og røyker videre. Hun kikker på meg fortsatt med det samme levende blikket i øynene og et smil som kan smelte snø og is. Hun bare sitter der, kikker på meg også ser jeg det. En tåre trillet selv nedover hennes kinn. EN enkel tåre, fra det ene øyet. Hun tørker det ikke bort, men lar det trille nedover til den drypper på bordet og sier igjen de ordene jeg sent vil glemme.

Jeg kan huske den første dagen jeg startet i den nye jobben ved Psykiatrisk sykehusklinikk. Det var tidlig i mai, og jeg kan huske jeg gruet meg litt. Ikke for hva jeg kom til å møte, men om jeg kunne gi dem det håpet som er viktig å ikke miste. Jeg kan også huske at hun var den første jeg hilste på. En høy, og da veldig slank dame, med en Schizofreni lidelse og hele tiden psykotisk (som hun også var da hun sa de ordene). Jeg kan huske jeg presenterte meg med navn og hun spurte meg når jeg hadde bursdag. Jeg sa til henne, tidlig i mai måned i 2007, at jeg hadde bursdag 15. februar- og hun husket det.

Dette er en herlig opplevelse, jeg sent vil glemme

Som det sikkert har kommet frem i mange av mine tidligere innlegg, er jeg Helsearbeider som arbeider innenfor Psykiatrisk Sykehusklinikk hvor jeg bor. Det er til tider en kjempe spennende, men også en krevende jobb å være i. Det er spennende på den måten at jeg får mulighet til å treffe nye mennesker, treffe mennesker som har erfart livet på en helt annerledes måte enn mange “normale” mennesker. Det er spennende på den måten at hver dag er ulik fra hverandre, og man erfarer alltid nye ting i jobben. Men denne jobben kan også være svært så krevende. Man gir en stor del av en selv, når man jobber med mennesker, det være seg om det er innenfor somatikken eller psykiatrien. Det er krevende på den måten at man kan komme opp i enkelte situasjoner som kan være etisk utfordrende og krevende. Men også krevende på den måten at mange av menneskene vi arbeider for, er svært syke og har et stort behov for pleie og omsorg- på forskjellige plan.

Jeg har også tidligere skrevet pr innlegg som tar for seg holdninger i arbeidet og ikke minst i samfunnet. Holdninger vil alltid oppleves veldig individuelt, og kanskje basert også på hvorvidt man har erfaringer (da negative og positive erfaringer) om livets generelle berg og dalbane, men også Psykiatrien som et behandlingsinstitusjon. Pasientene er også individuelle, på den måten at dem har sine individuelle nivåer av en diagnose og utpregelsen av den gitte diagnose. To manikere vil ikke ha de samme følelsene, eller en som er deprimert vil ikke kjenne den samme depresjonen som en annen vil føle den- vi er individuelle. Jeg tror det er veldig viktig at man innehar den forståelsen og at man ser på mennesket som helhet og ikke sykdommen dem bærer i tykt og tynt.

Hun er et herlig menneske. Et menneske som har en bipolar lidelse. Humøret hennes kan svinge fra å være svært hyperaktiv til å bli svært deprimert. Hun er et herlig menneske, ikke på grunn av sykdommen og diagnosen som hun har (og som mange mennesker fokuserer på), men hun er et herlig menneske på den måten at hun sprer glede, latter og viser sorg og glede.

Hun er et herlig menneske på den måten at hun tørr å være seg selv, vise samfunnet hvem hun er og samtidig være stolt av det. Dette mennesket er ikke kun en diagnose, som på bakgrunn av hennes lidelse, ofte innlegges ved en Psykiatrisk institusjon. Dette mennesket er seg selv i sin individuelle helhet. Et menneske som desverre har kjent på livets tunge byrder, hvor bearbeidelsen ble for stor, og kreftene for få. Hennes nettverk, ble etterhvert et solid nettverk hun selv fikk bygget opp under innleggelsesperioden. Dette er et menneske jeg er svært stolt av å kjenne. Svært stolt av å kunne kalle henne som min venn!

Jeg har en personlig teori om at gode mennesker, er dem som tørr å vise hvem dem egentlig er. Dem tørr å vise sorg i vanskelige perioder, og glede i lette perioder. Det er mennesker som klarer å ta imot omsorg fra andre, uten å føle seg skyldig for å gi noe tilbake. Hun er et slikt menneske. Hun klarer å vise sorg i vanskelige periode, og glede i stunder som er positive. Hun er et unikt menneske, som klarer å ta imot omsorg, uten å føle en trang for å gi noe tilbake. Hun er et herlig menneske, et menneske som man lett kan snakke med, som man lett kan le med og som man lett kan ha en god stund med.

Hun er et herlig menneske…

Idag kan man lese denne overskriften i Varden.no. Dette er en reel hendelse som skjedde ved Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark i formiddag. Den aktuelle avdelingen måtte evakueres for å sikre medpasienters liv og helse - et sikkerhetstiltak som iverksettes i slike krisesituasjoner. Medpasientene ble evakuert etter et godt samarbeid personalgruppen og pasientene seg i mellom.

En psykiatrisk pasient slo seg fullstendig vrang i formiddag. Mannen (37) skal blant annet ha truet å drepe de ansatte på psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark. (Varden.no)

Det hele endte godt, med at pasientene som var innlagt ved avdelingen kom uskadd under evakueringen og pasienten som slo seg vrang ble håndtert av politiet- det sies også at denne pasienten er svært farlig å ha med å gjøre, og Politiet så seg derfor nødvendig for å sende 20 politimenn, bevæpnet, under denne aksjonen.

SKIENPolitiet tok ingen sjanser og sendte godt og vel 20 bevæpnete tjenestmenn til dramaet som utspant seg ved bygg 3 på Sykehuset Telemark.

- Når det gjelder personen vi her har med å gjøre tør vi ikke ta noen sjanser. Han truet blant annet med å drepe de ansatte her. Han er en tikkende bombe, sier innsatsleder Geir Andersen med god grunn.

For 37-åringen var lite lysten til å bli med politiet.
- Han var ganske rolig da vi ankom stedet, men så plutselig slo han seg vrang. Det endte med et skikkelig basketak og til slutt måtte vi bruke pepperspray på han, sier Andersen.
37-åringen sitter nå i arrest. (Varden.no)

I et tidligere innlegg har jeg skrevet et innlegg med overskriften ” Hvem er synderen…psykiatrien eller samfunnet?” I Dette innlegget belyser jeg min egen personlige erfaringer rundt fordommene som faktisk er tilstede når det kommer til psykiatrien og psykiatriske pasienter. Jeg kan selv erkjenne at min oppfatning over hvem som er synderen, er samfunnets mange (ikke alle) borgere og deres fordomsfulle holdning. Dette har for noen skapt store synspunkter, som jeg personlig respekterer.

Jeg sitter fortsatt inne med det synspunkt jeg har gjort opp for meg, at det er samfunnet som lager fordommene, og ikke Helsepersonellet ved en psykiatrisk avdeling. Det er blitt sagt at det er Helsepersonellets holdninger som skaper fordommene man ser i samfunnet, samtidig som at det blir sagt at det er det diagnostistiske system som legger en “merkelapp” på mennesker med en psykiatrisk lidelse. I denne kommentaren, mener jeg at det er allmenn for liten kjennskap til, kunnskap om og erfaring innenfor psykiatrien og arbeidet med psykiatriske pasienter. Dette er det også en rekke fagfolk som mener, som feks:

– Mange tenker at har du fått en psykisk lidelse, så er du dømt til å kjempe med dette. Men det er gode prognoser. Vi må ta et oppgjør med stigma og fordommer, sa psykiaternes leder under markeringen av foreningens 100-årsjubileum.

Og…

Jan Olav Johannessen, leder i Norsk psykiatrisk forening, mener at hadde det vært mindre stigma og bedre opplysning om dette, så hadde en del kanskje søkt hjelp tidligere. Kronprins Haakon berømmet under åpningen av jubileet, psykiaternes arbeid på feltet.

– Det gjøres en aktiv og målrettet innsats for å bryte ned tabuene knyttet til psykisk helse. I tillegg til brukerne og deres pårørende er psykiatriske fagmiljøer sterke pådrivere i dette arbeidet – ikke minst gjennom formidling av sin kunnskap. Økt kunnskap og personlige møter er effektive verktøy for å fjerne fordommer, sa kronprinsen.

Og…

Legeforeningens president Torunn Janbu understreket at mange pasienter med fysiske lidelser i dag har store forventninger til at de skal få behandling og bli friske.

– Dette gjelder ikke i like stor grad pasienter med psykiske lidelser, men det er også en feilaktig oppfatning i befolkningen at psykiske lidelser alltid er kroniske og at ingen blir friske fra dem. Det er ikke riktig. Det er god hjelp å få. Kunnskap om psykisk lidelse, tillit til behandlingsapparatet og god tilgjengelighet er forutsetningen for å oppsøke helsetjenesten med et problem og få tidlig hjelp, sa hun.

Det er feil å påstå at alle samfunnsborgere har en fordomsfull holdning til Psykiatriens virksomhet, men det er faktisk slik at mange har det, slik vi også har sett gjennom Psykiatriens historie. Regjeringen av 1997 la frem et forslag og gjennomførte en plan som heter; “Opptrappingsplan for Psykisk helse”. Denne planen var et satsningsområde, som i dette tilfelle var innenfor Psykisk helse, som et av punktene var å redusere stigma og fordommer man ser i samfunnet. Dette skulle gjennomføres ved at fagmiljøer skulle i en aktiv rolle, informere og formidle kjennskapen om Psykiatrien. I dette arbeidet ble også pårørende en del av arbeidet, for at dem kunne få en større forståelse for hva det innebærer å være psykisk syk.

Opptrappingsplanen hadde også en annen satsningsområde, nemlig Barn og Barn av psykisk syke. Opptrappingsplanen ble utarbeidet etter en rapport som ble lagt frem av Regjeringen, nettopp om samfunnets stigma og fordommer til Psykisk sykdom/helse.

Dagens hendelse på Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark, kan og vil kanskje også styrke mange av samfunnsborgernes fordommer og holdning. Men på tross av overskriften, mener jeg det er viktig å se personen som en av oss, og ikke fokusere for mye på at vedkommende er psykisk syk, selvom det er hovedårsakene til at dagens politiaksjon var nødvendig. Helsepersonellets oppgave er å fremme pasientens autonomi på best mulig måte, men i enkelte situasjoner (basert på vedkommenes psykiske lidelse) er det nødvendig å foreta seg enkelte tiltak som KAN oppleves som krenkende for vedkommendes følelse av å være et menneske. Fordommene ligger nok i dette, at samfunnsborgere som ikke kjenner til psykiatriens virksomhet, ser dette som fordomsfullt og stigma, når det i realiteten er et tiltak som er ment å hjelpe vedkommende som er syk. Det er også på grunnlag av dette jeg mener at fordommene ligger ikke i Helsepersonellet som etter beste evne prøver å hjelpe et menneske som er psykisk syk, men at det er mangelen på forståelse fra det allmenn samfunn som skaper fordommene og holdningene til Psykiatrisk virksomhet.

For et par dager siden var jeg inne på bloggen min, og over all forbausing, var det lagt inn en kommentar på en av mine sider jeg har opprettet. Jeg klikket meg inn på siden for å lese kommentaren som var skrevet til meg, og der stod det følgende:

“Jeg fatter ikke hvordan du som er homofil, kan stå inne for psykiatrien - som stempler og stigmatiserer folk som bare det. Inkludert overgrepsofre, som ikke har gjort noe annet galt enn å bli utstatt for andres ugjerninger.

Hadde du levd for noen tiår siden, ville du selv blitt betraktet som avviker av helsevesenet.”

Jeg måtte lese dette innlegget flere ganger, for å fange opp essensen i kommentaren, men jeg kan ærlig innrømme og si at jeg ikke helt ennå har forstått det. Her skriver en blogger, hennes/hans syn på dagens psykiatri og kommer med sterke påstander om at det er psykiatrien som har skyld i fordommene som man ser i samfunnet. Jeg jobber selv innenfor Psykiatrien, og avlagt eksamen i Psykisk helsearbeid - jeg er homofil, men allikevel ikke et avvik i Helsevesenets syn eller en som farer med fordommer for Psykiatrien. Denne bloggeren har funnet masse gode litteratur og uttalelser som velkjente terapeuter har skrevet. Lagt dem ut som et “bevis” på at det er psykiatrien som farer med fordommene.

Jeg har stilt meg spørsmål til dette menneske, som har skrevet til meg. Stilt meg et stort spørsmål om kanskje hennes/hans personlige erfaringer innenfor psykiatrisk behandling har vært en tøff opplevelse, og at det er på bakgrunn av det hennes/hans reaksjon er så fordommsfulle. Denne bloggeren kom atter en gang med et sitat skrevet av proffesor (eller lignende), om at det er det diagnostistiske system som med tiden vil skape fordommer i samfunnet. Jeg må da stille meg selv et spørsmål, for å ikke miste fokusretningen på hva hun skrev innledningsvis: Er det helsepersonellet innenfor Psykiatrisk institusjoner som skaper fordommene, eller er det det diagnostistiske system som skaper fordommene?

Min personlige opplevelse er at det er samfunnet som skaper fordommene, stigmatiseringen rundt psykiatrien og ikke minst holdningene man ser. Jeg tror det er samfunnets manglende kunnskap, kjennskap og forståelse for dagens psykiatri som er årsaken. I dette kommer også manglende forståelse for at tvang innenfor psykiatrisk behandling i enkelte tilfeller er nødvendig, for å oppnå en kontroll over en nokså alvorlig egenomsorgsvikt. Det er også i noen tilfeller helt nødvendig for mange av pasientgruppene og bli holdt tilbake mot deres fri vilje…men hvorfor tror dere det egentlig? Hadde kjennskapen, kunnskapen og forståelsen for all psykiatrisk virksomhet vært en allmenn kunnskap, ville ikke mange av dagens samfunnsborgere hatt de fordommer, de negative holdninger og den stigmatiserende atferden mot psykiatrien eller den syke.

Et råd; Aldri begi deg ut på en sti, du ikke kan forsvare med erfaring, kjennskap, kunnskap eller forståelse!

Det finnes mange gode litterære bøker innenfor sykepleie som tar for seg fenomenet rundt Miljøterpi, og miljøterapien som et behandlingsredskap i arbeidet med psykiatriske pasienter. Miljøterapien kan benyttes innenfor psykiatriske institusjoner, eller psykiatriske bofellesskap- hvor da det sentrale er den psykisk syke og bedre hans livssituasjon.

Miljøterapien kan ses som en rettesnor for hvordan miljøarbeiderne/miljøterapeutene skal forholde seg ovenfor den psykiatriske pasienten, og hva slags tiltak som kan og bør gjennomføres for å opprettholde pasientens egenomsorgnivå:

• For mange psykiatrisk pasienter, om dem lider av en schizofrenilidelse, en depresjon, er i en psykotisk fase eller utøver selvbeskadelse, ser man ofte at deres banale mestring av å opprettholde egenomsorgsfunksjonen er redusert pga lidelsen. Det er derfor et ledd i det miljøterapeutiske retning, og bistå eller overta egenomsorgfunksjonen til pasienten. Egenomsorgfunksjonene er de vitale elementer et menneske trenger for å fungere: Ernæring, Eliminasjon, Aktivitet, Hvile, Emosjonelle og åndelige aspekter etc.

Miljøterapien kan også ses som et middel for å skåne pasienten for ytre, krevende og mistolkende, stimuli, som ofte fanges opp i miljøet rundt pasienten. Den ytre stimuli påvirker pasientens lidelse, ved at det påfører mer tankevirksomhet og ikke tankedempende. Det kreves da spesielle tiltak som bør gjennomføres. Pasientgruppene som oftest trenger dette tiltaket, er psykotiske, manikere og ofte også schizofrene. Tiltak;

•  Det kan i slike tilfeller være nødvendig for pasienten å bli skjermet på rom eller egen skjermingsenhet. Skjermingen av pasienten skal være et ledd innenfor det miljøterapeutiske, som skal bidra til å skåne pasienten for for mye stimuli, og på den måten fremskynde bedringsprosessen. Skjermingen foregår på en slik måte at det skal være et personal tilstede hele tiden. Som oftest blir skjerming av pasient gjennomført av 1 eller flere personale, som går på kontinuerlig bytte av personalet.
• Personalet som skjermer en pasient, kan oppleve dette som krevende, noe det også er. Personalet skal prøve etter beste evne å ikke utfolde ytre stimuli ovenfor pasienten, mens en sitter på skjerming av pasienten. Pasientens verbale aktivitet og ofte psykotiskpreget innhold, får personalet til å inntre i en funksjon som kalles for “Containing function”. Det vil si at personalet mottar pasientens verbale aktivitet. Å containe en pasients verbale innhold er krevende, og det er viktig at personalet her viser interesse for og har tiden til å motta informasjonen som pasienten meddeler.
• Som et “forebyggende” ledd i den ytre stimuli pasienten kan selvoverføres, er det et begrep innenfor psykiatrisk virksomhet som kalles E.E - Expressed emotion. Dette begrepet tar sikte på å synliggjøre hva slags miljøaktiviteter en foretar seg i et miljøarena; hva er samtaleemnene, hvor høyt er det man snakker i miljøet og hvordan kan pasienten påvirkes av dette?

Men miljøterapeutiske tiltak er så mye mer enn dette. Miljøterapi omhandler også å gi pasienten;

1. Nærhet og avstand
2. Fysisk kontakt og omsorg
3. Kontinuitet og forutsigbarhet
4. Aktivitet og hvile

Dette er viktige elementer i det jeg-egostyrkende sykepleie, som er alfa omega i behandlingen ved psykotiske pasienter. Det er vanskelig å utdype miljøterapien med få og enkle ord, ettersom det er et bredt aspekter innenfor den psykiatriske behandlingen av psykiatriske pasienter. Men det finnes gode litteraturer man kan tilegne seg en bred kunnskap fra, som;

En god formulerbar litteratur som tar for seg miljøterapi og de egostyrekende sykepleietiltak er boken: Fra kaos mot samling, mestring og helhet, skrevet av Liv Strand.

Nå er det snart duket for eksamen for mitt vedkommende. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg er klar for denne eksamen, og mye av det ligger i at jeg ikke har fått lest så mye til den. Allikevel tror jeg at denne eksamen skal gå bra. Jeg skal ha eksamen i Psykisk helsearbeid, som etterutdanning for Fagarbeidere. Jeg arbeider ved Psykiatrisk Sykehusklinikk og får en bred læring gjennom arbeidet mitt.

Det er mange fag som skal leses, studeres og som jeg må kunne. Mange begreper og ordforklaringer som skal huskes, og mange læringsteorier som må huskes. Da jeg først startet denne etterutdanningen tenkte jeg ved mitt stille sinn, at dette skulle gå bra! Jeg hadde, eller har, interessen for fagene ennå, og dette er et område jeg ønsker å jobbe innenfor. I den senere tid har kanskje motivasjonen min for å gjennomføre studiet falnet litt bort i sommerværet. Men kanskje er det hele en angstpreget situasjon, en redsel for at jeg nå skal ha eksamen om 10 dager. Jeg vet ærlig talt ikke. Det skremmer meg litt…dette med å ikke vite.

Studiene har gått kjempe fint. Jeg har ligget på en karakter mellom 4-6 gjennom hele året (C-A), men jeg er ikke så flink til å formulere meg i en skriftlig situasjon, hvor jeg har tidspresset over mine skuldre. Det er kanskje der motivasjonen min ikke lenger finnes, og at redselen trekkes frem i dette faktum. Men jeg kan ikke annet enn å håpe på det beste og at eksamen gjennomføres med gode resultater. I enkelte situasjoner så er det kanskje ofte slik at man har en ubegrunnet redsel for å ikke klare det. Jeg kan huske min muntlige eksamen jeg hadde da jeg skulle få min autorisasjon som Hjelpepleier. Hvordan redselen for å ikke klare det var det essensielle i tankene mine, og hvordan disse tankene utspeilet seg i en fysisk reaksjon. Dagen før denne eksamen, og dagen hvor jeg hadde eksamen, kastet jeg opp 4 ganger. Det var som om jeg nådde verdens undergang, men resultatet var kjempe positivt.

Så er det kun 10 dager til eksamen, 10 dager til jeg blir spesialutdannet Hjelpepleier med vekt på Psykisk Helsearbeid. 10 dager hvor mine jobbdører kanskje åpnes litt mer. Men det vet jeg jo ikke ennå. Det er jo så mange ting som må settes på plass, og som må klargjøres før jeg kan senke mine skuldre fra all lesingen, og studeringen. Hvordan skal dette ende? Vil jeg få min eksamen med gode resultater eller vil det ikke ende slik jeg håper på?

Eksamens vonde byrde er nok de tanker man får før en eksamen. De tankene som fyller dagene med redsel, angst og frykt for å ikke prestere godt nok. Resultatet av en eksamen som er det ideelle for hvordan fremtiden blir for en videre.

“Det sies at med tiden leges alle sår”. Men er dette snakk om sår som dannes av en fysisk skade, beskadelse eller er det sår som legger seg dypt inn i sjelen og hjerteroten ved et menneske? “

For mange mennesker, som opplever en sorgprosess, vil dem med tiden kjenne at denne sorgens makt, vokser og vokser. Det er en tidløs reise, inn i en helt ukjent univers hvor man blir stilt opp mot alle tenkelige tanker og prosesshandlinger. Jeg tror ikke tiden vil lege alle sår….ikke på det psykiske plan ved et menneske. Man vil alltid kjenne smerten krype under huden på en, når man minnes en kjær person som i en ung alder ble tatt fra oss og sendt til himmelriket.
Tanker om at ting kunne vært annerledes, tanker om at hjelpeapparatet skulle fange opp signalene tidligere. Tatt seg tid til å kjenne på de bekymringsmeldingene som påørende ytret i forkant av en tragedie, hvor et ungt menneskeliv gikk fortapt. Det er ofte slike tanker man i en slik sorg, ofte ender opp med.

Tiden leger alle sår, hvertfall så sies det slik. Selvom jeg ikke alltid skriver om deg så ofte som jeg før gjorde, eller snakker om deg så ofte som jeg før gjorde, har ikke tiden leget alle mine indre sår ennå. Jeg minnes deg hver dag som går, hver dag hvor jeg kan gjøre et annet menneskeliv litt bedre enn hva gårdsdagen var. Det er min måte å takle en hverdag som eller er veldig tung å forholde seg til.

Jeg har begynt i ny jobb. Jeg jobber innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk, lukket avdeling. Her møter jeg så mange mennesker, som desverre nok opplever at livet deres er en skam og et tidsfordriv, med tanker om at livet ikke fører til noe godt. Men egentlig så ser dem verden og livet med andre øyne, enn det mange andre mennesker gjør. Dem tar ikke ting forgitt, eller skraper bort, det som for samfunnets øyne er uriktig, blir riktig for dem med dette synet på livet.

Jeg er med i en gruppe med relasjonspleiere, som skal øke mestrings- og livsnivået til andre syke mennesker. Jeg klarer dette til en viss grad, men allikevel har jeg lang vei å fare ennå. Kanskje dette er min måte på å, ikke glemme, men ta del i dette ordtaket om at “Med tiden leger alle sår”.

Jeg tror ikke man kan slette minner fra sitt sinn, og glemme en person som har stått deg nær, en person som lenge lengtet etter sann kjærlighet og støtte i en nokså tung hverdag. Mennesker kan glemme, og det er også lov, men man kan aldri slette det fra sitt sinn. Man vil alltid bevare et minne, og på den måten så kan ikke tiden lege alle sår. Det er fysisk umulig….Det er ikke i menneskets makt å utføre en slik handling. Man er ikke sterke nok til å ta det steget og glemme helt, lege seg helt for det fortiden utførte og påførte oss av smerter og en dyp dyp sorg.

Eller er det det?

Det hendte tidligere idag, da jeg skulle kjøre hjem fra butikken. Jeg valgte å handle på en butikk som ligger i byen, for jeg skulle innom ei venninne på jobben. Da jeg var på vei hjem, kunne jeg velge mellom to veier å kjøre. Jeg valgte derfor den korteste veien, for å komme meg hjem fortere. På strekningen der jeg kjørte er det 40 km/t pga skole og tettbygd strøk. Jeg holdt fartsgrensen hele veien forbi skolen, men så speedet jeg litt, og var i 55 km/t. Jeg syns det var litt rart at en trailersjåfør blinket mot meg, idet vi passerte hverandre. Det første jeg tenkte var at det var noe galt med lysene mine, for det har hendt meg selv. Jeg kikket ned på speedometeret og så kilometerstanden min, og jeg lå på 50-55 km/t. På denne korte strekningen, pleier som regel mange bilsjåfører å kjøre desto mer enn det jeg gjorde idag. Og heldigvis er jeg ikke en av dem som kjører så mange kilometerne over hva grensen egentlig er.

Da jeg tittet opp, for å følge med på veien igjen, så jeg en skikkelse ute i veien. Han ga tegn om at jeg skulle kjøre inn til siden, noe jeg fort bestemte meg for. Denne skikkelsen var en mann i 40 årene, velstelt og fin å se på. Han bar en uniform, og da jeg skjønte at det var Politiet, begynte det å krible i kroppen på meg. Jeg har alltid hatt respekt for politiet- en stor respekt! Jeg skjønte fort hva dette dreide seg om. Jeg hadde kjørt for fort, og nå skulle jeg betale for min egen dumhet. På den nokså korte strekningen, er det egentlig ofte kontroll, noe jeg selv syns er en kjempe god innsats Politiet gjør for samfunnet.

Jeg stoppet bilen, og fikk beskjed om å vise frem førerkortet mitt. Det stoppet opp for meg litt, for jeg var ikke sikker på om jeg hadde det med meg. Som regel pleier jeg å ha lommeboken min i vesken min, som jeg nesten alltid har med hvor enn jeg går. Men idag, da jeg skulle på butikken, tok jeg ikke med meg vesken min, og jeg hadde sedler med meg. Jeg trodde jeg hadde glemt lommeboken min hjemme, og hva skulle jeg da hatt sagt til Politimannen som vinket meg inn?

Det er ikke alltid man møter Polititjenestemenn som er hyggelige og serviceinnstilte. I mine øyne så er det en tjeneste dem yter til forbrukerne (oss vanlige). Men denne mannen var så hyggelig, og veldig lett å snakke med. Han var kjekk også. Jeg ga Polititjenestemannen førerkortet mitt, og vi begynte å snakke sammen. Eller det vil si jeg svarte på hans spørsmål og alle sammen også. Mye av det han sa til meg skjønte jeg ikke. Jeg syns han brukte mange fremmedord, og da begynte jeg å le. Jeg forklarte han hva jeg lo av, og da begynte denne Polititjenestemannen å le også. Merkelig er det egentlig, men samtidig veldig fantastisk av ham. For er det virkelig mange Polititjenestemenn som ler? Jeg opplever dem som ofte veldig “sint” og skremmende, men ikke denne Polititjenestemannen.

Jeg syns egentlig det hele var litt merkverdig. Der stod han alene, med sin laserting. Jeg spurte av ren nyskjerrighet hvorfor han stod alene, og om han ikke var redd for det. Han svarte meg tilbake, like høflig og med et smil om sitt ansikt at hans kollega var kjørt etter en bilist som ikke hadde stanset på signalene dem ga. Polititjenestemannen kalte ham for en røver, og da måtte jeg le. Idet jeg skulle forlate åsstedet kom politibilen med den mistenkte. Han fikk fradratt førerkortet og en kraftig bot….og jeg

Jeg fikk førerkortet mitt tilbake, og en bot på 2900 kroner. Jeg ønsket Polititjenestemannen en god dag videre og en god sommer, og kjørte hjem med et stort smil rundt mitt ansikt.

Affektive lidelser er en felles betegnelse på stemningslidelser. Her vil man se tydelige forandringer i et menneskets humør eller stemninger. Mennesker med en stemningslidelse kan ha 2 ytterpunkter, som man ser ved at vedkommende enten er manisk (oppstemt) eller har en alvorlig form for depressiv periode (nedstemthet). En affektiv lidelse kan også baseres på en av disse ytterpunktene, og er det primære som personen lider av.

• Bipolar lidelse (svingninger mellom maniske og depressive perioder)
• Manisk (kun oppstemthet)
• Depressiv (kun nedstemthet)

Symptomatologien  bygger på en beskrivelse av begge ytterpunkter. Ved manisk tilstand er ikke vedkommende kun oppstemt eller i svært godt humør, men aktivitetsnivået samt tankevirksomheten er på høyt gir. Dette innebærer som regel at impulskontrollen til vedkommende og fornuften er tilsidesatt, og man opplever at personer i en manisk tilstand er ukritist i atferden. Pårørende rundt denne pasientgruppen ser pasienten som iderik og bærer på en stor pågangsmot i aktiviteter som pasienten trives i. I virkeligheten så er det et tegn på at personen er syk. Personens høye aktivitetsnivå og manglende impulskontroll kan utvikle seg til at pasienten blir opphisset og i noen tilfeller aggressiv. Mange manikere kan feks:

• sette over styr store pengebeløp over kort periode og i ettertid stille seg både undrende og avvisende til den høye aktiviteten.
• utvikler en stor økonomisk byrde.

I svært alvorlige tilstander kan man også se tydelige tegn til psykose, som har et sykdomsbilde som tar for seg følgende;

• tankeforstyrrelser
• vrangforestillinger
• hallusinasjoner

Det er ikke en uvanlig ting at mange manikere faller i en depresjon etter en periode hvor dem har vært manisk. I den maniske perioden tar dem på seg mange tunge aktiviteter og den høye impulsfattige kontrollen skaper ofte økonomiske problemer. Når dem kommer til seg selv igjen, vil dem innse hva dem har utsatt seg selv for og sitt nettverk, og med det falle inn i en depresjon.

I en manisk periode tilsidesetter mange sitt personlig behov for å opprettholde sin personlige hygiene og personlige behov. I svært alvorlige tilfeller kan dette få en somatisk konsekvens/komplikasjoner for personen.

I den depressive tilstanden er derimot preget av irritabilitet, tungsinn, initiativløshet, ubesluttsomhet og håpløshetsfølelse. Mange er plaget med søvnvansker og tap av matlyst- noe som kan gi somatiske konsekvenser for personen. Tankeforstyrrelsene ved en depressiv tilstand er langsommere enn vanlig, men dem er også preget av mindreverdighetsideer, skyldfølelse og en følelse av å ligge andre til byrde. Personens selvoppnåelse av personlig hygiene er ofte redusert. Dette skyldes som regel av at personen ikke “finner” krefter til å ivareta sin personlige hygiene.

Et felles trekk ved den maniske og depressive tilstanden, er at personen kan ha en reel fare for å begå selvmord. Ved den maniske tilstanden, er det mest sannsynlig utslittheten som er en regjerende bakgrunn og derimot ved den depressive tilstanden er det tanker om mindreverdsfølelse som er det regjerende. Selvom pårørende forsikrer om at dem ikke er belastende for dem vil det ikke gi noe effekt.

Årsakene for slik affektiv lidelse, er på mange måter veldig sammensatt og bred. Det finnes arvelige faktorer, biologiske faktorer og psykososiale faktorer som spiller en vesentlig rolle for utvikling av de affektive lidelsene.

En undersøkelse som er gjort i Amerika, viser at depressive lidelser oftere forekommer hos kvinner enn menn. Det er hele 17 % av befolkningen som må påberegne seg selv og få en slik lidelse iløpet av livet. 6% av befolkningen viser at dem har en depressiv lidelse, 3% som depressive episoder, 3% som har vedvarende depresjoner.

Bipolare lidelser er noe sjeldnere og ser ut til å forekomme hos mellom 1-1,7% av befolkningen med jevnlig kjønnsfordeling.

“En 20 år gammel gutt ble innlagt ved psykiatrisk sykehus etter at han hadde bitt sin mor i brystet og revet ut telefonledningen da hun forsøkte å ringe etter hjelp. Den unge gutten hadde hatt problemer siden han var 16 år og begynte på videregående. På videregående begynte den 16 år gammle gutten å opptre som verdensmester. I sommerferien hadde han pugget hele mattepensumet og rettet stadig læreren på en så kverulantisk måte at han til slutt ble utvist fra skolen. Gutten og foreldrene var oppbrakte over at skolen ikke kunne takle en så lynende intelligent elev. Foreldrene betalte  det ene brevkurset etter det andre, men gutten klarte ikke å fullføre noe og ble i stedet mer og mer rastløs og aggresiv mot foreldrene. De på sin side bare så et misforstått geni og klarte ikke å se at han trengte hjelp, før han følte seg så forfulgt at han gikk til fysisk angrep på sin mor”.

Personer med en schizofreni lidelse er den pasientgruppen jeg liker å arbeid mest med. Det er ofte personer som har utpregende sykdomsbilde som tar for seg storhetsideer, som den 20 år gamle gutten i historen over. Forfølgelsesteorier er også et vesentilig bilde av lidelsen i sin helhet. For mange schizofrene så er disse forfølgelsesteoriene basert på aurotiteter, som feks; politi og militær. Bakgrunnen til disse teoriene kan ha sine sammenhenger med personens egne erfaringer med autoritene, eller at de er endel av personens “fantasiverden”, hvor essensen er disse autoritetene.

I mitt møte og behandling med schizofrene, er realitetsorientering en av de mest essensielle behandlingsmetodene jeg kan benytte meg av. I tillegg til realitetsorienteringen er det viktig at man også setter fokuset på miljøbehandlingen. Feks: Når trenger pasienten skjerming fra omverdenen? Når har pasienten behov for tett oppfølging i miljø? Når har pasienten behov for 1:1 kontakt?

Den schizofrenes fordreide virkelighetsoppfatning blir ofte tydligere for andre, når pasienten hallusinerer. Dette er et annet symptom, som kan tyde på at vedkommende er i en dårlig utpreget periode i sin lidelse. Hallusinasjonene kan forekomme ved at dem er hørselhallusinert; hører stemmer som andre ikke vil høre i den virkelige realitet. Stemmene har ofte et preg av et nedsettende eller krenkende budskap, og personen har ofte behov for å forsvare seg selv for de stemmene. Personen blir etter hvert paranoid. Man ser også andre sansemodaliteter i den schizofrenes virkelighetverden. Personene med en schizofren lidelse kan også oppleve sansebedrag; kjenne lukter som andre ikke oppfatter eller at personen er synshallusinert. Synshallusinasjoner kan forekomme, men er allikevel vanligere ved psykoser ved forgiftning eller ved rusmisbruk.

Pasientgruppen som jeg arbeider med har dobbelt diagnose. Innenfor psykiatrien er dette en beskrivelse på at pasienten har et rusproblem i tillegg til en psykisk lidelse. Her kommer pasientene, i en god periode, og forteller om deres tankemessige orkan- assosiasjonsforstyrrelser som er et annet symptom man ser i den schizofrenes verden. Disse assosiasjonsforstyrrelsene gjør det ofte vanskelig å konsentrere seg om en bestemt ting, og jeg ser ofte at dem ikke klarer å være sammen med andre, når tankene tar overstyret. Dette fører ofte til at pasientgruppen isolerer seg fra det sosiale miljø - autisme. Isolasjon og en uorganisert tankevirksomhet hos disse pasientene kan ofte utvikles til agitasjon. Når pasientene agiterer kan man se på pasientens motoriske virksomhet blir urolig, heftig eller brå kroppsbevegelser. Faren for at pasientene kan få en verbal eller fysisk utagering er derfor stor. Bakgrunnen til dette, menes å være i sammenheng med at pasienten opplever deres situasjon som frustrerende og at livets mening ikke gir noen mening. Det er derfor viktig at det praktiseres god miljøterapi rundt pasientene innenfor psykiatrisk avdeling. En stor del av den miljøterapeutiske behandlingen, bør ta sikte på å fokusere på EE (Expressed Emotion). Skåne pasienten for ytre inntrykk som kan være negativ ladet, og dette blir et felles miljøterapeutisk ansvar blandt personalet; Hva skal man snakke om når pasientene er tilstede? Hvor høyt stemningsleie skal man ha ovenfor pasientene? For mange negative ytre inntrykk kan føre til tilbakefall for pasienten som er schizofren (og andre pasienter).

Uansett hvordan man velger å rette behandlingen mot en pasient, er det viktig at man setter fokuset på at alle mennesker er ulike og har derfor ulike behov for behandling og veiledning. Pasientene er mennesker selv om dem lider av en psykisk sykdom, og deres deltagelse og bestemmelse i behandlingsforløpene er derfor viktig. Pasientene har rett til brukermedvirkning og autonomi. Ofte er det slik at behandlingsopplegget vil gå lettere for seg, dersom man inkluderer den syke i planleggingen og utformingen av et behandlingsopplegg. Det er på denne måten man vil opparbeide seg en allianse med pasienten, samtidig som at det gir pasienten en følelse av mestring. Mestringsstrategier kan også bli benyttet i arbeidet rundt en schizofren som man praktiserer det med arbeidet rundt en selvskader. Her er det viktig at man fokuserer på de feltene som pasienten mestrer selv, slik at ikke pasienten føler et nederlag dersom han ikke lenger mestrer de tiltak som er ønskelig å få gjennomført. Et slikt nederlag kan i tilfeller gi et tilbakefall.